Norske
Sorah Al-Qiyamah ( The Resurrection ) - Verses Number 40
لَا أُقْسِمُ بِيَوْمِ الْقِيَامَةِ 
( 1 )  
Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag,
وَلَا أُقْسِمُ بِالنَّفْسِ اللَّوَّامَةِ 
( 2 )  
og enhver sjel som irettesetter seg selv.
أَيَحْسَبُ الْإِنسَانُ أَلَّن نَّجْمَعَ عِظَامَهُ 
( 3 )  
Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler?
بَلَىٰ قَادِرِينَ عَلَىٰ أَن نُّسَوِّيَ بَنَانَهُ 
( 4 )  
Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper!
بَلْ يُرِيدُ الْإِنسَانُ لِيَفْجُرَ أَمَامَهُ 
( 5 )  
Mennesket vil fortsette et syndefullt liv,
يَسْأَلُ أَيَّانَ يَوْمُ الْقِيَامَةِ 
( 6 )  
og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»
فَإِذَا بَرِقَ الْبَصَرُ 
( 7 )  
Når synet blendes,
وَخَسَفَ الْقَمَرُ 
( 8 )  
og månen formørkes,
وَجُمِعَ الشَّمْسُ وَالْقَمَرُ 
( 9 )  
når sol og måne blir ett,
يَقُولُ الْإِنسَانُ يَوْمَئِذٍ أَيْنَ الْمَفَرُّ 
( 10 )  
– denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»
كَلَّا لَا وَزَرَ 
( 11 )  
Nei! Det finnes intet fristed.
إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ الْمُسْتَقَرُّ 
( 12 )  
På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren!
يُنَبَّأُ الْإِنسَانُ يَوْمَئِذٍ بِمَا قَدَّمَ وَأَخَّرَ 
( 13 )  
På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt.
بَلِ الْإِنسَانُ عَلَىٰ نَفْسِهِ بَصِيرَةٌ 
( 14 )  
Mennesket blir avklaring mot seg selv,
وَلَوْ أَلْقَىٰ مَعَاذِيرَهُ 
( 15 )  
selv om han bringer sine unnskyldninger.
لَا تُحَرِّكْ بِهِ لِسَانَكَ لِتَعْجَلَ بِهِ 
( 16 )  
La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen.
إِنَّ عَلَيْنَا جَمْعَهُ وَقُرْآنَهُ 
( 17 )  
Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring.
فَإِذَا قَرَأْنَاهُ فَاتَّبِعْ قُرْآنَهُ 
( 18 )  
Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon.
ثُمَّ إِنَّ عَلَيْنَا بَيَانَهُ 
( 19 )  
Derpå er det Vår oppgave å utlegge den.
كَلَّا بَلْ تُحِبُّونَ الْعَاجِلَةَ 
( 20 )  
Nei, dere elsker det som iler hen,
وَتَذَرُونَ الْآخِرَةَ 
( 21 )  
og lar det hinsidige ligge.
وُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ نَّاضِرَةٌ 
( 22 )  
På den dag finnes strålende ansikter
إِلَىٰ رَبِّهَا نَاظِرَةٌ 
( 23 )  
som ser på Herren,
وَوُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ بَاسِرَةٌ 
( 24 )  
og på den dag finnes ansikter som er formørkede,
تَظُنُّ أَن يُفْعَلَ بِهَا فَاقِرَةٌ 
( 25 )  
så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem.
كَلَّا إِذَا بَلَغَتِ التَّرَاقِيَ 
( 26 )  
Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier,
وَقِيلَ مَنْ ۜ رَاقٍ 
( 27 )  
«Hvem kan gjøre en besvergelse?»
وَظَنَّ أَنَّهُ الْفِرَاقُ 
( 28 )  
Og den døende forstår at det er avskjeden,
وَالْتَفَّتِ السَّاقُ بِالسَّاقِ 
( 29 )  
og snor bena om hverandre.
إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ الْمَسَاقُ 
( 30 )  
Denne dag går turen til Herren!
فَلَا صَدَّقَ وَلَا صَلَّىٰ 
( 31 )  
Ikke trodde han, og ikke bad han,
وَلَٰكِن كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ 
( 32 )  
men han fornektet og snudde seg bort,
ثُمَّ ذَهَبَ إِلَىٰ أَهْلِهِ يَتَمَطَّىٰ 
( 33 )  
og gikk så hjem til sine med stolte steg.
أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ 
( 34 )  
Ve deg, ve!
ثُمَّ أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ 
( 35 )  
Ja, ve deg, ve!
أَيَحْسَبُ الْإِنسَانُ أَن يُتْرَكَ سُدًى 
( 36 )  
Tror mennesket at det overlates til seg selv?
أَلَمْ يَكُ نُطْفَةً مِّن مَّنِيٍّ يُمْنَىٰ 
( 37 )  
Var det ikke en dråpe utstøtt sæd?
ثُمَّ كَانَ عَلَقَةً فَخَلَقَ فَسَوَّىٰ 
( 38 )  
Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet,
فَجَعَلَ مِنْهُ الزَّوْجَيْنِ الذَّكَرَ وَالْأُنثَىٰ 
( 39 )  
og laget det til to sorter, mann og kvinne.
أَلَيْسَ ذَٰلِكَ بِقَادِرٍ عَلَىٰ أَن يُحْيِيَ الْمَوْتَىٰ 
( 40 )  
Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv?